Skyene over Dubai Film Festival i år begynte å samles rett før starten. Både bokstavelig og billedlig. Og oftere helt av grunner uavhengig av det. Ikke bare er krisen fremdeles regjerende i gårdsplassen, som har påvirket emiratets kjøpekraft i å tiltrekke "stjerner" til den røde løperen, selv før åpningen av filmforum, det største statlige holdingselskapet, Dubai World, ble misligholdt.
Penger hersket igjen over kunst, og Dubai World i flere dager på rad var det viktigste nyhetsemnet fra Emiratene. Han ble erstattet av rekordregn. Derfor gikk Dubai International Film Festival (DIFF) denne gangen som i bakgrunnen, på bakgrunn av hendelser som fant sted i verden. Det er kanskje derfor DIFF 2009 manglet så mye morsomme bilder som kan forårsake latter, ikke tårer. Kanskje er dette den eneste ulempen med den sjette utgaven av DIFF.
La oss starte fra slutten, nemlig fra hovedkonklusjonen og inntrykket. Ettersom DIFF ikke eldes, for å klatre til toppen av det filmatiske partiet, lykkes han fremdeles ikke helt. Det fortsetter å være en regional festival, og bekrefter sin søknad om statusen til det største filmforumet i regionen. Til tross for fremveksten av konkurrenter - Gulf Film Festival i Dubai (!), Tribeca Film Forum i Qatar, Doha og Middle East International Film Festival i Abu Dhabi, er DIFF ved roret.
Men det er nettopp i disse to aspektene fordelene ligger, spesielt for betrakteren. Kulturmaratonet som DIFF-filmer lager er mye verdt. DIFF er, som Dubai selv, en kosmopolitisk og kulturell samler. Bare for å kunne se filmer fra flere titalls land hvert år, er det verdt å bruke et stykke av hver dag i festivaluka og ikke komme seg ut av kinostolene i flere timer på rad.
Som en trendsetter innen stil og stil fungerer DIFF feilfritt i regionen. På den internasjonale arenaen, som ligger et sted mellom Hollywood og Bollywood. Og som det er vanlig i denne delen av verden, hyller han lokale talenter. Den første lokale spillefilmen, City of Life, fra fjorårets DIFF-triumf, regissør fra Dubai Ali F. Mostafa, som hadde premiere over hele verden under DIFF 2009, annonserte den sjette utgaven av det største filmforumet i Midt-Østen, Dubai International Film Festival (DIFF) åpnet 9. desember med visning av Rob Marshall / Nines musikalske melodrama Rob Marshall. Flere titalls kjendiser fra Hollywood, arabiske land og Bollywood, inkludert til og med Dowager Queen of Jordan, Nur, gikk langs den røde løperen, og tradisjonelt førte til Madinat Arena-gallaen i Madinat Jumeirah-komplekset.
Arabiske og indiske "stjerner" vakte ganske forklarende etnisk sammensetning av UAE-befolkningen i folkemengdene. Hollywood-settet var tydelig for lite, "stjernene" rullet opp en dag senere. Og selv da, ikke så lys som før. Men alt dette er fra kategorien ernisme. Ja, og ikke tilfelle.
Selve festivalen var tradisjonelt "utmerket" og "bra." Programmet til filmforumet, som varte til 16. desember, viste 168 filmer fra 55 land i verden. Av disse er 26 verdenspremierer. 13 internasjonale premierer, 76 premierer for Midt-Østen-regionen og 33 premierer for Gulf-regionen.
Hovedkonkurransen ble tradisjonelt holdt i to seksjoner - kino i de arabiske landene (Muhr Arab Awards) og kino for landene i Asia og Afrika (Muhr AsiaAfrica Awards). Juryen for filmforumet i år var mer representativ enn i sine tidligere utgivelser. For første gang ble det også delt ut priser fra International Federation of Film Critics (FIPRESCI) for den beste arabiske historien og kortfilmer fra DIFF-programmet.
Landene i den tidligere Sovjetunionen var representert med 3 malerier, som hver deltok i konkurransen. I filmkonkurransen i Asia og Afrika, i delen av spillefilmer, viste de bildet av den kasakhiske regissøren Zhanna Isabaeva "Mine kjære barn" (i det russiske kassekontoret - "Oypyrmay eller mine kjære barn").
Dokumentær og poetisk refleksjon rundt essensen av interetniske konflikter, på grensene som deler mennesker og folk, dokumentarfilmen "Border" av Harutyun Khachatryan, fant sted i filmkonkurransen i Asia og Afrika, i delen av dokumentarfilmer.
For å finne linjen mellom “dårlig” og “god” i Dubai, foreslo den kirgisiske regissøren Nurlan Asanbekov, hvis film “Tap” (La Perdida) deltok i kortfilmkonkurransen i Asia og Afrika.
I år klarte ikke våren å gjenta suksessen med fortidens år og fikk ikke malerier fra den tidligere Sovjetunionen. Men som de sier, det viktigste er ikke seier, men deltakelse.
Festivalvisningene skjedde på fire arenaer - i Madinat Arena, salen i First Group Theatre på Madinat Jumeirah, amfiettheateret i Dubai Media City og hallene til Cinestar kinokompleks i Mall of the Emirates. I fjor var det seks nettsteder, men det var i fortiden, i krisetidene før.
Rommene var fulle. Billetter til mange forestillinger måtte man få. Det mest interessante er at folk igjen gikk til de filmene som kritikere ikke likte, og kritikere ignorerte maleriene som brakk salgsrekorder. Kanskje fordi Emiratpublikummet fortsatt ikke har nok erfaring med å forberede seg til slike arrangementer, og kinoen velger å få inspirasjon eller flaks.
